Livet med ADHD

Del 1 Vokse opp med ADHD

ADHD har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Det handler ikke bare om å ha problemer med å fokusere, det handler om å leve med et sinn som driver, akselererer, bremser ned, og ofte ikke samarbeider når jeg trenger det mest.

Skolen var spesielt tøff. Jeg prøvde veldig hardt å fokusere, spesielt på ungdomsskolen. Men uansett hvor mye jeg ønsket å holde meg på sporet, ville tankene mine vandre. Jeg kunne høre lærerne snakke, men det var som å prøve å holde på tåke; ingenting ville feste seg.

Da jeg var barn, fikk jeg foreskrevet ADHD-medisiner. Det hjalp på noen måter, men det kom med en pris. Det gjorde meg til noen jeg ikke kjente igjen; stille, fjern, og ærlig talt, litt som en zombie. Jeg sluttet å spise i flere timer, mistet gnisten min, og følte meg bare utenfor. Så, når virkningen av medisinene avtok, svang jeg til den andre siden — hyper, spent, og helt ute av kontroll. Å sitte stille var ikke aktuelt, verken i klassen eller hjemme.

Det var også spørsmål om hvorvidt noe av atferden kom fra kjemoterapien jeg gjennomgikk da jeg var veldig ung. Noen av mønstrene dukket opp noen år etter behandling. Vi fikk aldri et klart svar, men muligheten henger fortsatt i luften.

Del 2 ADHD i Mitt Voksenliv

Nå kan jeg se rolig ut på utsiden, men på innsiden er det en annen historie. Den rastløsheten er alltid der, den går i bakgrunnen. Over tid har jeg måttet lære å jobbe med det i stedet for å kjempe imot det.

Å leve med ADHD som voksen føles som å bære en høylytt motor i hodet som aldri virkelig slår seg av. Fra utsiden kan jeg virke rolig, men inni er det vanligvis kaos. Tankene løper, jeg mister fokus, og selv små oppgaver kan føles som å klatre opp en bakke med en ryggsekk full av murstein.

Den vanskeligste delen? De fleste ser det ikke. De tror jeg har alt under kontroll; rolig, fokusert, stille — men de innser ikke hvor mye mental omstrukturering jeg gjør bare for å komme meg gjennom en vanlig dag. Det er alltid en anstrengelse for å trekke meg selv tilbake til øyeblikket, for å fullføre det jeg begynner. Og det er utmattende. Det kan føles som om jeg gjør det dobbelte av arbeidet bare for å holde meg der andre allerede er.

Over tid har jeg lært å kjenne igjen mønstre — øyeblikkene hvor jeg mentalt sjekker ut, blir overstimulert, eller bare driver av gårde. I kreativt arbeid fungerer det noen ganger til min fordel. Jeg kan hyperfokusere som en gal; som den dagen jeg brukte 10 timer på rad på å bygge dette nettstedet, helt låst inne, ingen pauser. Det er en av superkraftene ADHD kan gi deg når det fungerer med deg i stedet for mot deg.

Men utenfor kreativ flyt kan ting bli tøft. Hukommelsessvikt, oppmerksomhetshopp, og å miste tidsoversikten — jeg kaller dem “feilfunksjoner.” De definerer ikke meg, men de er reelle, og jeg har måttet lære å leve med dem.

Jeg tar ingen medisiner for nå, så jeg har måttet bygge mine egne systemer. Visuelle notater, sjekklister, struktur, bevegelse, refleksjon og en haug med tålmodighet. Noen dager fungerer det. Noen dager fungerer det ikke. Men jeg møter opp uansett.

ADHD er fortsatt en del av hverdagen min, men det kontrollerer meg ikke. Jeg lærer hvordan jeg kan leve med det på en måte som føles ærlig og bærekraftig. Det er ikke perfekt, men det er virkelig.